Eventyrstund for barna under julemarkedet i Åsgårdstrand

Eventyret om skinnvotten

Det var en gang en gammel mann som gikk tur med hunden sin gjennom skogen en vinterdag. Så mistet han den ene votten.

Utpå ettermiddagen kom en mus pilende. Den smatt inn i votten og pep:

– Dette skal være huset mitt i natt.

Etter en stund stod en liten frosk utenfor og spurte:

– Hvem er det som bor i denne votten her?
– Pilemus Silkehår. Og hvem er du?
– Friskefrosk Langelår. Kan jeg få bo sammen med deg?
– Ja da, bare kom inn.

Da sola holdt på å gå ned, kom det en liten hare hoppende. Den stanset foran votten og spurte:

– Hvem er det som bor i denne votten her?
– Pilemus Silkehår og Friskefrosk Langelår, og hvem er du?
– Jeg er Haremann Hopsadans, får jeg lov å bo sammen med dere?
– Ja da, kom inn.

Nå var det tre stykker som bodde i votten, og det ble temmelig varmt. Utpå kvelden kom en rev. Den stanset ved døra og spurte:

– Hvem er det som bor i denne votten?
– Pilemus Silkehår og Friskefrosk Langelår og Haremann Hopsadans. Hvem er du?
– Jeg er Revemor Silkesvans. Kan jeg få bo sammen med dere?
– Ja da, bare kom inn.

Nå satt det fire i votten og tittet ut i skogen og snøværet. Plutselig kom en ulv settende og stanset ved votten.

– Hvem er det som bor her?
– Det er Pilemus Silkehår, Friskefrosk Langelår, Haremann Hopsadans og Revemor Silkesvans, men hvem er du?
– Jeg er Ulven Aldrimett. La meg få bo hos dere.
– Ja da, kom inn.

Ulven smøg seg inn i votten, og nå var de fem stykker der. Etter en stund kom det et villsvin forbi. Det stanset og spurte:

– Hvem bor i denne votten?
– Pilemus Silkehår, Friskefrosk Langelår, Haremann Hopsadans, Revemor Silkesvans og Ulven Aldrimett, men hvem er du?
– Jeg er Villsvinet Trynebrett. Kan ikke jeg også få bo i votten?
– Hvis du ikke er for tykk, så.
– Å nei da, jeg skal gjøre meg så liten jeg kan.
– Ja, kom bare inn.

Nå satt det seks i votten, og nå var det veldig trangt, de kunne nesten ikke røre seg. Da knakk det i en kvist, og så kom en bjørn tassende.

– Hvem bor i denne votten her? brummet bjørnen.
– Silkehår, Friskefrosk Langelår, Haremann Hopsadans, Revemor Silkesvans, Ulven Aldrimett og Villsvinet Trynebrett, men hvem er du?
– Jeg er Bamsefar Labbdiger, kan jeg få bo sammen med dere?
– Vi kan ikke la deg komme inn, vi har ingen plass.
– Å jo da, trykk dere sammen, så går det nok.
– Ja, men da må du ikke gjøre deg så brei.

Og så krøp bjørnen inn i votten, det knaket i alle sømmene, for nå var det syv stykker som bodde der.

I mellomtiden merket mannen at han hadde mistet votten sin. Han og hunden snudde, og gikk tilbake for å lete etter den. Hunden løp føre, og så fikk den se noe som rørte seg i snøen, akkurat som om det var levende.

Da begynte hunden å bjeffe: – Voff, voff, voff.

Og alle dyrene sprang ut av votten og ble borte i skogen.

Også kom den gamle mannen og tok på seg votten sin, og han kunne ikke skjønne at den var så god og varm, når den hadde ligget i snøen så lenge.

Den lille bygda som glemte at det var jul.

Høgt oppi åsen lå det ei lita bygd for seg sjøl. Folk som bodde der var akkurat slik som andre folk i andre bygder. Noen var store, og noen var små; noen var flinke, og noen var late; og noen likte fiskeboller bedre enn kjøttkaker, og noen likte kjøttkaker bedre enn fiskeboller. Så de var nokså forskjellig, men når det gjaldt en ting, var de helt like alle sammen.

De var så fæle til å glømme. Og da glømte de de merkeliste ting, alle på en gang! En gang glømte de å ta på seg sko. Det hadde vært veldig varmt hele sommer’n, så alle hadde gått barbeint. Og da det ble høst. glømte de å ta på seg sko. «Du verdens rike så kaldt det er nå da!» sa de til hverandre. «Ja, jeg skjønner ikke åssen det skal gå hvis det blir kaldere enn det er nå,» sa de. «Det blir verst når snøen kommer.» Og da snøen kom, gikk de barbeint ut og sa: «Å, nå må det være mange kuldegrader!»

Og slik gikk de og fraus. Men så var det en dag det sto to kjerringer på et vegkryss og prata med hverandre og fraus på beina. Da fikk de se en guttunge som spurte smeden om hvorfor han skodde hesten, og da skjønte kjerringene at de hadde glømt å ta på seg sko. Så sprang kjerringene hjem og tok på seg sko, og etterpå gikk den ene kjerringa i øst og den andre kjerringa i vest og fortalte folk hvorfor de fraus på beina. Og så tok de på seg sko alle sammen.

En annen gang hadde de glømt å spise. De gikk flere dager uten mat, og til slutt ble de sjuke alle sammen og måtte gå og legge seg og ringe etter doktor’n. Men han kunne ikke komme, for han hadde også glømt å spise, så han var like sjuk som de andre. Men en dag doktor’n var på beina, kom det fram en musunge med en ostebit i munnen, og da skjønte doktor’n hva det var de hadde glømt. Og så sto han opp og spiste, og etterpå reiste han rundt på sjukebesøk i hele bygda ig sa at de bare hadde glømt å spise. Og så sto alle opp og spiste, og så ble de friske igjen.

Men verst var det den gangen de glømte at det snart var jul. Da det ble lille julaften, var det ingen som hadde gjort reint i huset og hengt opp reine gardiner, og ingen hadde funnet juletre, og i butikkvinduene var det ikke så mye som ei julenissemaske engang. Skoleungene sto på skolen og sang «Kom mai, du skjønne milde», og det fantes ikke så mye som en smultring i en eneste kakeboks i hele bygda.

I ei lita stue aller øverst i bygda, like ved skaubrynet, gikk det ei lita jente og tenkte og tenkte. Hu var bare fem år, og ellers så brukte hu å hoppe og danse og leke og ha det moro, men nå gikk hu bare og tenkte. Hu gikk inn i skauen og sto og så på de små granbuskene. «Det er noe vi har glømt nå igjen,» sa veslejenta til seg sjøl, «det er noe med ei lita gran, men jeg husker ikke hva det er.»

Så gikk jenta inn i stua og fant ei saks og litt gråpapir. «Det er noe med ei saks også,» tenkte jenta, «men jeg kan ikke huske hva det er.» Så gikk jenta inn på låven, og der fikk hu se et kornband som far hennes hadde hengt høgt under en takbjelke så ikke musa skulle få tak i det. «Det er noe med dette kornbandet også,» tenkte jenta, og så sto hu der og så seg omkring, og så fikk hu se den lange stanga som de brukte å ha juleneket på. Og da husket den vesle jenta at det snart var jul!

Litt nostalgi med julekalender med Theodor for oss som husker dette. Eli leser eventyret om «Den lille bygda som glemte at det var jul»:

Kontakt julemarkedet I Åsgårdstrand:

E-post: ingrid.kr.lund@gmail.com

Telefon: 406 10 785

Personvern

Kontakt Julemarkedet I Åsgårdstrand

E-post: ingrid.kr.lund@gmail.com

Telefon: 406 10 785

Informasjonskapsler